Erik Reimes
Hjemmeside
Til Forsiden - Home

Arbeiderbladet, Olso 16. juli 1993:

Kunst på Kroppen

DET Å DEKORERE kroppen er et urinstinkt. Alle folkeslag og samfunnslag har til alle tider latt seg tatovere, sier tatovør Erik Reime som har spesialisert seg på etniske og spesielt norrøne mønster. For tiden stiller han ut sine arbeider i Stavem og tatoverer samtidig de som måtte ønske det - Alle mennesker liker jo å pynte seg.

Det er en eldgammel trang å ville la seg tatovere, det er bare ikke alle som er klar over det, smiler Reime over skulderen han jobber med.

Alltid vondt
- Jeg har vurdert å få meg en tatovering gjennom tre år nå, og bestemte meg endelig for å få det gjennomført, forklarer skulderens eier Maria Rosvoll og innrømmer at det gjør litt vondt. Det er meningen at det skal gjøre vondt beroliger Erik Reime.

- Det gjør alltid vondt å tatoveres, men du venner deg etterhvert til smerten. Smerteterskelen er dessuten ofte ulik hos folk. Du overskrider en grense første gang du lar deg tatovere, sier Erik som har brukt opptil flere år på å tatovere større kroppsdeler.

Full konsentrasjon
- Det er et arbeid som krever 110 prosent konsentrasjon og både jeg og den som tatoveres blir sliten når tatoveringen er stor, forteller Erik som ønsker å avmytifisere tatoveringsprosessen ved å la det skje åpnet i utstillingsrommet, slik at folk får se hvordan det egentlig skjer.

Eldgammel tradisjon
Tatovering er en eldgammel tradisjon. Og ifølge Erik Reime var både Kong Fredrik IX (far til Margrethe) av Danmark og Churchills mor kraftig tatovert.
- Det høres kanskje ut som en floskel, men alle lar seg tatovere. Det eksisterer myter om at det bare er sjømenn og fulle folk som lar seg tatovere, noe som er fullstendig galt, mener Erik som har tatovert både forskere, håndarbeidslærinner, leger, politifolk, journalister og direktører.

Brannbil på låret
- Motivet for å la seg tatovere er ofte ulike. Noen bærer det som et smykke, andre som en besvergelse. Mange benytter seg av en tatovering som en lykkeamulett, forteller Erik som engang tatoverte en brannbil på låret til en kunde.

- Han hadde forbrent seg kraftig i en brannulykke og ønsket å ha brannbilen klar i tilfelle det skulle skje igjen. Tatoveringen fungerte som en slags beskyttelse for ham. Jeg har også tatovert inn døds-symboler hos folk med dødsangst. Tatoveringen fjerner ofte frykten, forteller Erik som først og fremst har konsentrert seg om gamle nordiske motiv.

Nørrøne motiv
- Jeg interesserer meg mest for etniske motiver og da spesielt de norrøne. Det er jo vår kulturhistoriske bakgrunn. Ved å ta i bruk hellesrisnings- og vikingemotiv holder vi fast på våre røtter og tradisjoner. Mange synes kanskje de ser litt primitive ut, men de har et utrolig fint formspråk.

- Tatoveringskunst handler om å holde fast på sine røtter, mener Erik Reime som har studert den historiske bakgrunn for mange av sine motiver.

- Vikingene tatoverte ofte de samme mønstrene på seg selv som de brukte på brukskunst. Vikingekvinnene var like tatovert som mennene. I enkelte samfunn er det fortsatt sånn at kvinner uten tatoveringer kan glemme å få seg en make. Mentaliteten er sånn at; tåler man ikke den smerten det er å la seg tatovere, tåler du ihvertfall ikke å føde barn.

Livslang dekorasjon
Ulempen, men kanskje også fordelen ved en tatovering er at den aldri går bort. Dekorasjonen bærer du på deg resten av livet, enten du liker det eller ikke.

- Enkelte har vanskelig for å stå for sin egen historie og ønsker etterhvert å fjerne sin tatovering, men de fleste er glad for den. Noe av fascinasjonen med en tatovering er nettopp det at den aldri går bort. Du får et forhold til den.

Gud først ute
- Det er en måte å uttrykke sine innerste tanker og følelser på. En tatovering formidler, og er en form for kommunikasjon. Et afrikansk ordspråk sier at «mennesker skal være tatovert. Ellers kan det være vanskelig å se forskjellen på et menneske og en gris», forteller Reime som mener man kan spore de første tatoveringsbeskrivelser tilbake til Bibelen.

- Jegpleier å si at Gud satte den første tatoveringen da han skapte Kains merke. Ellers var korstogfarerne ofte tatovert med religiøse motiver. Omreisende mennesker var de som først kom i kontakt med tatoveringskunsten. Det tok litt tid før bøndene inni fjelldalene skjønte hva dette var, sier Reime og avsanner gjerne kirkens forsøk på å stemple tatoveringskunst som umoralsk.

Picasso var tatovør
Erik Reime har drevet som tatovør i syv år, men har før det drevet aktivt med tegning, treskjæring og skulptur. Han er oppbrinnelig fra Stavern, men har bodd i Danmark mesteparten av livet hvor han også har sin egen butikk.

- Jeg synes det er et enormt fascinerende arbeide. Arbeidoppgavene er aldri de samme. Jeg jobber jo med både ulike motiv og mennesker hver dag. Mennesket er dessuten et veldig krevende lerret og jobbe på.

Det er et lerret som har sin egen vilje. Den største tilfredstillelsen er når folk svever ut herfra, glade og fornøyde med sin nye tatovering, forteller Erik Reime og avslører at Picasso også tatoverte folk.

Strenge regler
Erik Reime er nøye med renslighet og hvem han tatoverer. Han tatoverer for eksempel ingen fjortenåring som ønsker seg en djevel i panna.

- Jeg følger tatoveringsreglene som forøvrig henger i min butikk. Der heter det: Du skal ikke tatovere fulle folk, ingen under atten år og du skal ikke tatovere ansikt, hals og hender, uansett hva kunden måtte si, slår tatovør Erik Reime bombastisk fast.

Tekst: BEATE CHARLOTTE LUNDE

Foto: ARNE OVE BERGO

Og så var der et fint, helsides billede af Erik og hans kone, Anita